Han ønsker kjæresten var død

Hvis bare du var død, frossen,
Og lysene bleknet i vest.
Du ville komme hit og bøye hodet,
Og jeg ville legge hodet mitt på brystet ditt.
Og du ville mumle milde ord,
Gi meg tilgivelse, ettersom du ville være død:
Du ville ikke reise deg og løpe av gårde,
Selv om du har ville fuglers vilje.
Men vit at håret ditt var bundet og tvunnet
Rundt stjernene og månen og sola:
Å, kjære, kunne det være slik at du lå
Begravet under syrebladene
Mens lysene bleknet på rekke og rad.

(William Butler Yeats, 1865-1939, "He Wishes His Beloved Were Dead," _The Wind Among the Reeds_, 1899)

reisefeber

Reisefeber --
drømmer vandrer videre
over øde åkre

(Basho, 1644-1667)

Svar til Ting Yuan Ch'en

På denne fjerne fronten vil
Vårvinden aldri nå meg.
Dette er den andre måneden og
Det er ikke blomster i byen
Eller i åsene. Snøen ødelegger,
Den knekker greinene der appelsinene
Skulle henge. Isnende vind og torden
Tvinger bambusskuddene tilbake i
Jorda. Hele natta kan du høre
Villgjessenes triste gråt.
De får meg til å tenke på stedet
Der jeg bodde før. --
Jeg har ikke vært frisk siden nyttår.
Synet av blomster kunne muntret meg
Opp. Jeg er ikke lenger din gjest
Blant blomstene i Lo Yang,
Men hvis bare villblomstene ville komme
Ville det være nok til å gjøre meg gladere.

Ou Yang Hsui
(1007-1072)

Jeg er

Jeg er han som bekjenner seg like forfengelig
som den forfengelige tilskueren som i speilet
av glass og stillhet følger sin brors
refleksjon eller kropp (det blir det samme).
Jeg er, mine stille venner, den som vet
det ikke er noen annen nåde eller hevn
enn det rene intet. En gud har gitt
denne pussige løsningen på alle menneskers hat.
På tross av mine mange forundrede vandringer
er jeg den som aldri nøstet opp
tidens labyrint, i entall, flertall,
fryktelig, merkelig, ens egen og alles.
Jeg er ingen. Jeg løftet ikke et sverd
i kamp. Jeg er ekko, tomhet, ingenting.

(Gjendiktning av Jorge Luis Borges' "Soy".)

Soy el que sabe que no es menos vano
que el vano observador que en el
espejo
de silencio y cristal sigue el reflejo
o el cuerpo (da lo mismo)
del hermano.

Soy, tácitos amigos, el que sabe
que no hay otra venganza que el
olvido
ni otro perdón. Un dios ha concedido
al odio humano esta curiosa
llave.

Soy el que pese a tan ilustres modos
de errar, no ha descifrado el
laberinto
singular y plural, arduo y distinto,

del tiempo, que es de uno y es de todos.
Soy el que es nadie, el que
no fue una espada
en la guerra. Soy eco, olvido, nada.

Nationaltheatret

Lyder fra en blikkfløyte under jorda
Sammenkrøpet i en gang der jeg kom til å spasere
Dit jeg visste jeg alltid kom til å finne
Den som våket over meg på det flisbelagte gulvet med hatten ved siden av seg,
Fingrene energisk spillende, hans to øyne skottende på meg
Med et uanklagende blikk jeg ikke ville unngå,
Eller ikke ennå, siden vi begge var ute etter å se
Selv.
Ettersom musikken kvitret og danset
Ville jeg plukke opp og slippe en varm mynt
Holdt klar, men nå var blikket mitt senket
For kjøpslo vi ikke om gjenkjennelse?
Tillatt å passere ville jeg legge mynten tilbake i lomma og nikke,
Og han ville nikke tilbake med øynene festet på meg.

(Fra Seamus Heaney's "District and Circle")

Avsluttende fragmenter

I natt fikk jeg en telefon, men det var ingen på linja.
Noen ganger er det nesten ikke til å holde ut: hjertet presser på som om det vil ut av brystet.

Nå er kortene spilt -- det er for sent.
Jeg strakk ikke til.

Om norske tegn

Denne bloggen er for å publisere korte tekster på norsk. Det vil bli mange oversettelser her, og også endel egenproduserte greier. En og annen avskrift kan nok også snike seg inn. Send gjerne kommentarer til tekstene.

Håper du liker det du leser!