Ropets avstand

Vi bodde på middelalderkysten,
sør for krigskongedømmer,
i vindenes eldgamle tidsalder,
da de skjøv alle ting foran seg.

Munker fra nord kom
nedstrøms, flytende, det var
det året ingen spiste fisk fra elvene.

Det fantes ingen skogsbok,
ingen sjøbok, men det var på disse
stedene folk døde.

Håndskrift skjedde på bølger,
på blader, skrift av røyk,
et skilt på brua ved Mahaweli-elva.

Vi godtok etterhvert dette nye språket.

Fra Michael Ondaatje, Handwriting (2000), Knopf

"Prammen min" av Dag Larsen

Utdrag fra diktsamlingen Venner av meg:

Barndomsprammen var svart og dreven. Bestefar fant den i første krigen, sunket
på den andre siden av fjorden. Han ga den nytt akterspeil. Navnløs het den bare
Prammen, en karusell å ro for nybegynnere, en runddans på bøljan små

Den kobberstoffrødmende buken. Den grå ripa. Tiljene, toftene og
årene grå. Tjæresorgsvart trakk den likegyldig på esingene
når oppesens båter hilste innom og spurte og grov opp sjø

Jeg ble båret til hvitting i solrenninga, til det trange slektshølet av en fiskeplass
krysspeilet med jordiske bevis; fule odder og beklemte hus, fylt av Gud
og over det hele den blå himmelens uforstandige fest

Prammen i høstnattevind, forlatt i et glimt av bundet trass, vrissende skum
Likpyntet av januar lå Prammen og biet skjelmsk på kyss fra vårens tjærekost
Sommerens mørke hemmeligheter som den drev over, der fjorden er bunnløs

Prammen rammet meg inn i grått og svart. Jeg var barn og visste alt om den innbitte
kalenderen den hadde under sine mørke lag. Smertens avstand er å være voksen
inne i Prammens parentes hver sjelden gang den bærer over med meg