Utdrag fra Uroens bok av Bernardo Soares
Fra portugisisk av Christian Rugstad, Oslo: Solum, 1997.
I Lisboa finnes det en håndfull restauranter eller spisesteder i to etasjer; den første matsalen ser ut som en anstendig taverna, den andre, en halv trapp opp, har et like dystert og landsens preg som en restaurant i en landsby uten togstasjon. Disse øvre matsalene er lite besøkt bortsett fra på søndagene, og der støter man ofte på underlige fremtoninger, mennesker med pregløse ansikter, anonyme eksistenser.
Drevet av et ønske om ro og fred og lokket av de overkommelige prisene var jeg en periode av mitt liv en hyppig gjest i en av disse spisestedene. Det hadde seg slik at når jeg spiste klokken syv, støtte jeg nesten hver gang på en mannsperson som jeg litt etter ltt begynte å bli nysgjerrig på, skjønt jeg i begynnelsen fant utseendet hans lite interessant.
Mannen kunne vel være en tredve år, han var mager, snarere høy enn kort, og påfallende lutrygget, om enn ikke i like stor grad når han stod som når han satt. Han kledde seg med en skjødesløshet som ikke var slurvete i ett og alt. Det bleke og intetsigende ansiktet hadde et anstrøk av smerte som ikke bidro til å gjøre min interesse synderlig større, men det var vanskelig å bestemme hvilken smerte denne minen bar bud om -- det kunne være flere slags pinsler og prøvelser, hvem vet, kanskje den smerten som fødes av likegyldigheten etter å ha lidd meget.
Han spiste alltid lite og når han var forsynt, røkte han tobakk i løs vekt. Han betraktet de øvrige gjestene i lokalet med et inngående blikk, slett ikke mistenksomt, men med en særegen nysgjerrighet; det virket ikke som om han gransket dem, men som om han interesserte seg for dem uten ønske om å erindre ansiktene deres eller å festne trekkene i hukommelsen. Det var denne eiendommeligheten som først fikk meg til å fatte interesse for ham.
Jeg begynte å studere ham nærmere, og jeg merket meg at et streif av intelligens ga ansiktet hans liv på en noe diffus måte. Men mismodigheten, dette kalde, stivnede ubehaget, var strøket så jevnt over ansiktet hans at det var umulig å finne noe annet trekk enn dette.
Av en av restaurantens kelnere fikk jeg tilfeldigvis vite at han var ansatt i et handelsfirma som lå like i nærheten. En dag hørte vi noe spektakkel ute på gaten rett utenfor vinduene -- to menn hadde røket opp i slagsmål. De som befant seg i den øvre spisesalen gikk bort til vinduene, jeg også, samt personen jeg forteller om her. Jeg henvendte meg til ham med en hverdagslig bemerkning, og han svarte i samme stil. Stemmen hans var matt og spakferdig, som hos de skapninger som er uten håp fordi det er nytteløst å håpe. Men hvem vet, kanskje var det meningsløst å lese så mye ut av min aftenskollega på restauranten.
Jeg vet ikke hvorfor, men fra da av begynte vi å hilse på hverandre. En dag, kanskje tilskyndet av den omstendighet at vi begge kom for å spise klokken halv ti, begynte vi å prate om løst og fast. Etter en stund spurte han meg om jeg skrev. Jeg svarte at jeg gjorde det, og jeg fortalte ham om tidsskriftet /Orpheu/, som da nettopp var kommet ut. Han roste det i det vide og brede, hvilket gjorde meg svært forbløffet. Jeg tillot meg å bemerke at jeg var overrasket, for den skrivekunsten /Orpheu/s forfattere bedrev, var vanligvis forbeholdt de få. Til det svarte han at han muligens hørte til blant dem. Dessuten, tilføyde han, ga denne litteraturen ham egentlig lite nytt, og forlegen fortalte han at ettersom han ikke hadde noe sted å gå eller noe å gjøre, og heller ingen venner å besøke eller noen som helst interesse av å lese bøker, pleide han -- som jeg -- å sitte på sitt leide værelse om kvelden og skrive.
Fernando Pessoa.
[Er denne mannen Bernardo Soares?]
Om Pessoa (av Christian Rugstad)
Da Fernando Pessoa døde 29. november 1935 av skrumplever, 47 år gammel, etterlot han seg en amerikakoffert med over 27.000 upubliserte tekster. Endel av dem var ment å inngå i en samling han hadde arbeidet på siden 1912: Uroens bok.
Pessoa ble født i Lisboa i 1888. Faren døde da han var fem, og da moren seinere gifta seg på nytt flytta familien til Durban i Sør-Afrika. Der arbeidet stefaren som portugisisk konsul. Pessoa utmerka seg som en fremragende elev ved den engelske skolen. Søtten år gammel flytta han til Lisboa for å studere filosofi ved universitetet der. Etter å ha mottatt en betydelig arv startet han et forlag og trykkeri som gikk konkurs etter kort tid. Deretter livnærte han seg med å oversette forretningskorrespondanse for flere av Lisboa handelsfirmaer.
Pessoa stifta aldri familie, og levde hele sitt voksne liv som en reservert, korrekt og unnselig skikkelse i utkanten av hovedstadens borgerlige og litterære liv. Han bodde på leide værelser i Lisboa, spiste på byens beskjedne kafeer, gjorde sin oversettelssplikt om dagen og skrev sin litteratur om natten.
(...)
Fra portugisisk av Christian Rugstad, Oslo: Solum, 1997.
I Lisboa finnes det en håndfull restauranter eller spisesteder i to etasjer; den første matsalen ser ut som en anstendig taverna, den andre, en halv trapp opp, har et like dystert og landsens preg som en restaurant i en landsby uten togstasjon. Disse øvre matsalene er lite besøkt bortsett fra på søndagene, og der støter man ofte på underlige fremtoninger, mennesker med pregløse ansikter, anonyme eksistenser.
Drevet av et ønske om ro og fred og lokket av de overkommelige prisene var jeg en periode av mitt liv en hyppig gjest i en av disse spisestedene. Det hadde seg slik at når jeg spiste klokken syv, støtte jeg nesten hver gang på en mannsperson som jeg litt etter ltt begynte å bli nysgjerrig på, skjønt jeg i begynnelsen fant utseendet hans lite interessant.
Mannen kunne vel være en tredve år, han var mager, snarere høy enn kort, og påfallende lutrygget, om enn ikke i like stor grad når han stod som når han satt. Han kledde seg med en skjødesløshet som ikke var slurvete i ett og alt. Det bleke og intetsigende ansiktet hadde et anstrøk av smerte som ikke bidro til å gjøre min interesse synderlig større, men det var vanskelig å bestemme hvilken smerte denne minen bar bud om -- det kunne være flere slags pinsler og prøvelser, hvem vet, kanskje den smerten som fødes av likegyldigheten etter å ha lidd meget.
Han spiste alltid lite og når han var forsynt, røkte han tobakk i løs vekt. Han betraktet de øvrige gjestene i lokalet med et inngående blikk, slett ikke mistenksomt, men med en særegen nysgjerrighet; det virket ikke som om han gransket dem, men som om han interesserte seg for dem uten ønske om å erindre ansiktene deres eller å festne trekkene i hukommelsen. Det var denne eiendommeligheten som først fikk meg til å fatte interesse for ham.
Jeg begynte å studere ham nærmere, og jeg merket meg at et streif av intelligens ga ansiktet hans liv på en noe diffus måte. Men mismodigheten, dette kalde, stivnede ubehaget, var strøket så jevnt over ansiktet hans at det var umulig å finne noe annet trekk enn dette.
Av en av restaurantens kelnere fikk jeg tilfeldigvis vite at han var ansatt i et handelsfirma som lå like i nærheten. En dag hørte vi noe spektakkel ute på gaten rett utenfor vinduene -- to menn hadde røket opp i slagsmål. De som befant seg i den øvre spisesalen gikk bort til vinduene, jeg også, samt personen jeg forteller om her. Jeg henvendte meg til ham med en hverdagslig bemerkning, og han svarte i samme stil. Stemmen hans var matt og spakferdig, som hos de skapninger som er uten håp fordi det er nytteløst å håpe. Men hvem vet, kanskje var det meningsløst å lese så mye ut av min aftenskollega på restauranten.
Jeg vet ikke hvorfor, men fra da av begynte vi å hilse på hverandre. En dag, kanskje tilskyndet av den omstendighet at vi begge kom for å spise klokken halv ti, begynte vi å prate om løst og fast. Etter en stund spurte han meg om jeg skrev. Jeg svarte at jeg gjorde det, og jeg fortalte ham om tidsskriftet /Orpheu/, som da nettopp var kommet ut. Han roste det i det vide og brede, hvilket gjorde meg svært forbløffet. Jeg tillot meg å bemerke at jeg var overrasket, for den skrivekunsten /Orpheu/s forfattere bedrev, var vanligvis forbeholdt de få. Til det svarte han at han muligens hørte til blant dem. Dessuten, tilføyde han, ga denne litteraturen ham egentlig lite nytt, og forlegen fortalte han at ettersom han ikke hadde noe sted å gå eller noe å gjøre, og heller ingen venner å besøke eller noen som helst interesse av å lese bøker, pleide han -- som jeg -- å sitte på sitt leide værelse om kvelden og skrive.
Fernando Pessoa.
[Er denne mannen Bernardo Soares?]
Om Pessoa (av Christian Rugstad)
Da Fernando Pessoa døde 29. november 1935 av skrumplever, 47 år gammel, etterlot han seg en amerikakoffert med over 27.000 upubliserte tekster. Endel av dem var ment å inngå i en samling han hadde arbeidet på siden 1912: Uroens bok.
Pessoa ble født i Lisboa i 1888. Faren døde da han var fem, og da moren seinere gifta seg på nytt flytta familien til Durban i Sør-Afrika. Der arbeidet stefaren som portugisisk konsul. Pessoa utmerka seg som en fremragende elev ved den engelske skolen. Søtten år gammel flytta han til Lisboa for å studere filosofi ved universitetet der. Etter å ha mottatt en betydelig arv startet han et forlag og trykkeri som gikk konkurs etter kort tid. Deretter livnærte han seg med å oversette forretningskorrespondanse for flere av Lisboa handelsfirmaer.
Pessoa stifta aldri familie, og levde hele sitt voksne liv som en reservert, korrekt og unnselig skikkelse i utkanten av hovedstadens borgerlige og litterære liv. Han bodde på leide værelser i Lisboa, spiste på byens beskjedne kafeer, gjorde sin oversettelssplikt om dagen og skrev sin litteratur om natten.
(...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar