Ropets avstand

Vi bodde på middelalderkysten,
sør for krigskongedømmer,
i vindenes eldgamle tidsalder,
da de skjøv alle ting foran seg.

Munker fra nord kom
nedstrøms, flytende, det var
det året ingen spiste fisk fra elvene.

Det fantes ingen skogsbok,
ingen sjøbok, men det var på disse
stedene folk døde.

Håndskrift skjedde på bølger,
på blader, skrift av røyk,
et skilt på brua ved Mahaweli-elva.

Vi godtok etterhvert dette nye språket.

Fra Michael Ondaatje, Handwriting (2000), Knopf

"Prammen min" av Dag Larsen

Utdrag fra diktsamlingen Venner av meg:

Barndomsprammen var svart og dreven. Bestefar fant den i første krigen, sunket
på den andre siden av fjorden. Han ga den nytt akterspeil. Navnløs het den bare
Prammen, en karusell å ro for nybegynnere, en runddans på bøljan små

Den kobberstoffrødmende buken. Den grå ripa. Tiljene, toftene og
årene grå. Tjæresorgsvart trakk den likegyldig på esingene
når oppesens båter hilste innom og spurte og grov opp sjø

Jeg ble båret til hvitting i solrenninga, til det trange slektshølet av en fiskeplass
krysspeilet med jordiske bevis; fule odder og beklemte hus, fylt av Gud
og over det hele den blå himmelens uforstandige fest

Prammen i høstnattevind, forlatt i et glimt av bundet trass, vrissende skum
Likpyntet av januar lå Prammen og biet skjelmsk på kyss fra vårens tjærekost
Sommerens mørke hemmeligheter som den drev over, der fjorden er bunnløs

Prammen rammet meg inn i grått og svart. Jeg var barn og visste alt om den innbitte
kalenderen den hadde under sine mørke lag. Smertens avstand er å være voksen
inne i Prammens parentes hver sjelden gang den bærer over med meg

Han ønsker kjæresten var død

Hvis bare du var død, frossen,
Og lysene bleknet i vest.
Du ville komme hit og bøye hodet,
Og jeg ville legge hodet mitt på brystet ditt.
Og du ville mumle milde ord,
Gi meg tilgivelse, ettersom du ville være død:
Du ville ikke reise deg og løpe av gårde,
Selv om du har ville fuglers vilje.
Men vit at håret ditt var bundet og tvunnet
Rundt stjernene og månen og sola:
Å, kjære, kunne det være slik at du lå
Begravet under syrebladene
Mens lysene bleknet på rekke og rad.

(William Butler Yeats, 1865-1939, "He Wishes His Beloved Were Dead," _The Wind Among the Reeds_, 1899)

Uten tittel

Reisefeber --
drømmer vandrer videre
over øde åkre

(Basho, 1644-1667)

Svar til Ting Yuan Ch'en

På denne fjerne fronten vil
Vårvinden aldri nå meg.
Dette er den andre måneden og
Det er ikke blomster i byen
Eller i åsene. Snøen ødelegger,
Den knekker greinene der appelsinene
Skulle henge. Isnende vind og torden
Tvinger bambusskuddene tilbake i
Jorda. Hele natta kan du høre
Villgjessenes triste gråt.
De får meg til å tenke på stedet
Der jeg bodde før. --
Jeg har ikke vært frisk siden nyttår.
Synet av blomster kunne muntret meg
Opp. Jeg er ikke lenger din gjest
Blant blomstene i Lo Yang,
Men hvis bare villblomstene ville komme
Ville det være nok til å gjøre meg gladere.

Ou Yang Hsui
(1007-1072)

Jeg er

Jeg er han som bekjenner seg like forfengelig
som den forfengelige tilskueren som i speilet
av glass og stillhet følger sin brors
refleksjon eller kropp (det blir det samme).
Jeg er, mine stille venner, den som vet
det ikke er noen annen nåde eller hevn
enn det rene intet. En gud har gitt
denne pussige løsningen på alle menneskers hat.
På tross av mine mange forundrede vandringer
er jeg den som aldri nøstet opp
tidens labyrint, i entall, flertall,
fryktelig, merkelig, ens egen og alles.
Jeg er ingen. Jeg løftet ikke et sverd
i kamp. Jeg er ekko, tomhet, ingenting.

(Gjendiktning av Jorge Luis Borges' "Soy".)

Soy el que sabe que no es menos vano
que el vano observador que en el
espejo
de silencio y cristal sigue el reflejo
o el cuerpo (da lo mismo)
del hermano.

Soy, tácitos amigos, el que sabe
que no hay otra venganza que el
olvido
ni otro perdón. Un dios ha concedido
al odio humano esta curiosa
llave.

Soy el que pese a tan ilustres modos
de errar, no ha descifrado el
laberinto
singular y plural, arduo y distinto,

del tiempo, que es de uno y es de todos.
Soy el que es nadie, el que
no fue una espada
en la guerra. Soy eco, olvido, nada.

Nationaltheatret

Lyder fra en blikkfløyte under jorda
Sammenkrøpet i en gang der jeg kom til å spasere
Dit jeg visste jeg alltid kom til å finne
Den som våket over meg på det flisbelagte gulvet med hatten ved siden av seg,
Fingrene energisk spillende, hans to øyne skottende på meg
Med et uanklagende blikk jeg ikke ville unngå,
Eller ikke ennå, siden vi begge var ute etter å se
Selv.
Ettersom musikken kvitret og danset
Ville jeg plukke opp og slippe en varm mynt
Holdt klar, men nå var blikket mitt senket
For kjøpslo vi ikke om gjenkjennelse?
Tillatt å passere ville jeg legge mynten tilbake i lomma og nikke,
Og han ville nikke tilbake med øynene festet på meg.

(Fra Seamus Heaney's "District and Circle")